Mennesker kan være så onde med hverandre. Velmenende kommentarer som kommer jevnling fra personer som er nær deg eller klassekamerater som ikke ønsker at du skal eksistere, kan ødelegge mye mer enn dere kanskje er klar over. Mobbing er ikke bare noe som skjer i en klasse på en skole, bak en skjerm eller bak en rygg, det kan også skje hjemme. Ingen kan helt forespeile hva som kommer til å skje med en som har opplevd dette, men du skal være sterk om du skal overleve, og når du først er nede i en dårlig spiral er den så j*vlig vanskelig å komme ut av. Du blir lett ett offer for personer som ikke vil en vel…
Jeg fikk en mail med historien jeg nå skal fortelle og den gjør vondt helt inn i hjerterota mi. Historien er lang, og jeg har derfor delt den i to deler. Første del kommer her.
Hun som gjerne ville… – del 1
Hun var den jenta som fikk høre at hun ikke var ønsket av den ene forelderen.
Den ene forelderen som stadig lovde og hadde dårlig samvittighet, men som aldri gjennomførte.
Hun var den jenta som ble slått av klassekamerater, fordi hun pustet på dem.
Hun som var kjekk å ha til å få hjelp til leksene fra.
Hun som ble fortalt at hun «har jo litt tungt for det», fordi hun fikk femmere og ikke seksere på skolen.
Hun som satte skyhøye krav til seg selv, men ikke klarte å nå opp.
Hun, som jo må være lat og uten viljestyrke, siden kiloene er litt for mange.
Hun som tenkte at «Så lenge jeg gjør som de vil, så liker de meg nok til slutt»
Hun som holdt fast i det, lot folk behandle henne som de ville, så lenge at hun til slutt gikk på en smell.
Akkurat den tingen « om jeg bare gjør som de vil…så liker de meg til slutt» gjennomsyret henne så til de grader, at hun omtrent utslettet seg selv i relasjon til andre. Unnskyldte nesten at hun eksisterte.
Sånne små ting, som gjorde at selvtillit og selvbilde ble dårlig. Forsvant. Til dels er borte fortsatt.
Hun ble den jenta som så veldig gjerne skulle ønske at noen bare var glad i henne. En kjæreste.
En dag kom samboeren hennes hjem, tok henne på fanget og fortalte at de måtte flytte. Hun lurte undrende på hvorfor, og fikk til svar at han hadde funnet seg en ny leilighet for en uke siden. Så satt hun der, lettere sjokkert, og så på at han pakket sakene sine og gikk.
Det var der ting begynte å skjære seg. Økonomien ble dårlig, siden husleien plutselig ble dobbel. Han måtte kjøpes ut av hus og hjem, så lån måtte taes opp i tillegg. I de verste periodene hadde hun 400 kroner å leve for etter alt var betalt. Hun hadde klart seg selv siden hun var 17 år, så hun ba ingen om hjelp. I stedet havnet hun inn i den runddansen hvor man låner litt av gode venner, og havner på etterskudd måneden etter. Etter et år innså hun at dette gikk ikke, så hun flyttet. Billigere leilighet gjorde livet litt lettere.
Hun hadde møtt en kar på den tiden, i 2006. En hun, til tross for «advarsler», var så blendet av, at hun hørte ikke etter. Han fikk låne en telefon av henne, for hun trodde jo på han når han sa han kom til å betale regningene. Hun begynte å lure på hva som var galt da han begynte å bli fraværende. Det fant hun ut av da telefonen fra inkassoselskapet kom, «Hei, du har en inkasso her på 11000». Fire forskjellige regninger, alle ubetalte…og telefonen var blitt åpnet igjen etter sperring like mange ganger, fordi han sa han hadde betalt. Så kom det en runde med forliksråd, gjeldsbrev og dom i forliksrådet. Men er man kjeltring, så er man kjeltring, da lar man bare være å betale. Så…litt mer gjeld å ta seg av kom ut av det.
Ny leilighet og ny start på livet men hun ble syk mens hun bodde i den leiligheten. All energi ble borte, håret falt av, legen sa at leveren streika. Det ble konkludert med at hun var muggsoppforgiftet, så da ble det flytting igjen. Mer i husleie og depositum, men det måtte bare gå. I denne perioden møtte hun igjen en kar. Totalt forskjellig fra alle andre hun hadde møtt. Hun som til nå hadde falt for «rockere» falt for en «pappagutt».
Hun var veldig skeptisk i starten, det første halve året, men ting gikk fint. Akkurat da hun begynte å roe seg, og tenke at dette kan bli bra, fant han ut at han ville ikke være intim med henne. Han ville bli kjent uten at sånne ting var innblande, for da kunne man lett bli forvirret av følelsene. Hun, som hadde hatt en elsker i 8 år, og gjort alt han ville, som hun kanskje ikke ville selv, i håp om at til slutt, da blir det oss, syntes dette var fint i begynnelsen. Tenkte at han var seriøs. Han sa jo at han ikke skulle ha flere ekser, derfor ville han være helt sikker.
Men etter som månedene gikk, så ble det bare rart. Hun begynte å stusse. De hadde en del krangler på den tiden, om at han var venn med eksdamene sine, og at de stadig var på overnatting og sov i «hennes» seng, og at han møtte enkelte bak hennes rygg «så hun ikke skulle bli urolig» Hun syntes ikke det var greit. Hun vet jo nå at hun burde gått. Allerede der. Men så var det henne som så gjerne vile at noen skulle være glad i henne, da.
Det året hun fylte 30 ble ting bedre, på de fleste områder. De ble kjærester, økonomien hennes begynte å rette på seg, hun meldte seg opp på kurs på BI, for å få litt mer tyngde på Cv-en sin. Det meste var bra, bortsett fra den intime delen. Den var litt sånn «kanskje på søndag, om du er heldig». Han avviste henne om hun gjorde tilnærmelser, og om det først ble noe var det «skli av dæ trusa», og tørrjukking med ansiktet vendt vekk. Hun begynte å bli lei seg, og å føle seg lite attraktiv, men han forsikret om at det var han det var noe galt med, ikke henne. Samtidig var han flink å fortelle historier om det fantastiske sexlivet han og eksen hadde. Det hjalp jo ikke veldig på selvbildet. Hun burde gått. Hun tenkte på det. Men så kom stemmen til henne som så gjerne ville ha en.
Han meldte seg på et kurs på BI som gjorde at han måtte ha et studieår i utlandet. Først ett i Norge, så et i utlandet. Hun håpet han kom til å velge England. Han valgte Kina.
Hun prøvde å ikke tenke på det, men når tankene kom ble hun lei seg. Ville ikke at han skulle dra. Han ble sur fordi hun ble lei seg, så det var vel litt dårlig stemning. Han dro bort en helg på guttetur, og samme helg fikk hun mammaen sin på besøk. De skulle ha jentehelg og gjøre i stand hennes leilighet, til han skulle reise. Da måtte hun jo flytte «hjem» til seg selv.
Den helgen ble hun overfalt. Av seks mørkhudede menn, i heisrommet i bygården hvor hun bodde. Ble holdt i kvelertak oppetter veggen, mens de stjal det hun hadde i lommene. Hun kjempet i mot først, men seks mot en er feigt, og da det kom en kniv frem, da ga hun opp. Berge de som berges kan. Politiet hentet henne etterpå, kjørte rundt med henne for å se om de så dem, men det gjorde de ikke. Anmeldt og henlagt, skjønt etter en tur inn på politihuset for å se på bilder.
Hun ble redd. Hadde mareritt om natten, turte ikke ta heisen ned for å gå ut. Fikk angst for å legge seg, for da kom marerittene. Våknet ofte gråtende og redd. (Sånn er det fortsatt. Vegring mot å legge seg…urolig søvn, skvetter våken…enda hennes overfall ikke er av den verste sorten. Sliten av å ikke få sovet nok og godt)
Så dro han, kjæresten hennes. Hun holdt motet oppe, han skulle jo komme hjem til jul! Fem måneder går fort!
Den fjerde måneden oppdaget hun tilfeldig, på Nettby, at han hadde hatt eks-elskerinnen sin på besøk. Dette hadde hun ikke hørt noe om. Hun ble rasende. Rasende, såret, alt på en gang. Hun tenkte igjen på «jeg må gå fra han!», men han kom hjem en måned tidligere enn planlagt, ba og tryglet henne om å la han få bevise at han elsket henne.
Og jenta som så gjerne ville ha en som var glad i henne, hun ble.
Han var hjemme i to måneder. Han begynte å snakke om at han skulle få seg jobb der nede. Så var det i gang igjen. Hun ville ikke, han ville. Hun ble lei seg, han ble sur. Ville at hun skulle flytte med han. Alt i henne skrek at nei, det ville hun ikke. Han dro igjen, men de fortsatte å snakke om det. Hun dro til Kina på ferie, og de hadde åtte fine uker sammen der. Det var ikke så fælt som hun innbilte seg, så hun begynte å leke med flyttetanken. Hun hellet fortsatt mot nei, den dagen hun leverte oppsigelsen sin på jobb. Hun helte mot nei da han var hjemme for å hjelpe henne med å pakke ned tingene sine og kjøre dem på lager, for det var ikke så mye hjelp. Den dagen hun sa opp leiligheten sin. Den dagen hun fortalte familien at hun kom til å flytte. Hun helte egentlig mot nei, til den dagen hun dro. Men hun dro. Så dum var hun. Tenkte at det var på tide de fikk være sammen ordentlig. På samme sted. De nærmeste vennene hennes prøvde å fortelle henne at hun ikke burde dra…selv om de skjønte hvorfor hun gjorde det. Hun ga opp alt hjemme, for at de skulle få en sjangse. Det er lett å være etterpåklok.
Hun satte seg på flyet til Kina…og etter ni fine dager der sa han « Du, jeg tror ikke dette funker jeg». Han kjøpte en returbillett til Norge til henne fem dager senere. Ga henne 2000 kroner, og sa hun hadde vært en fantstisk kjæreste.
15 timer senere stod hun på Gardermoen. Uten jobb. Uten leilighet. Med bare kofferten hun hadde med seg da hun dro.
Mitt liv som fomlefisk 