Å vekke en blogg til live er ikke like enkelt. Det har skjedd så mye men så vanskelig å dele.
Jeg elsket jobben som flyvertinne og fant hjemmet mitt i SAS, så da det ble snakk om et virus fra Kina tenkte jeg som de fleste andre at “dette går over”.
…og her sitter vi da…halvannet år etter med to stikk i armen og kirurgiske masker som det nye innen uniformseffekter.
Jeg mistet litt av meg selv sommeren i 2020 da jeg mottok oppsigelsen min i posten.
Det å fly er ikke bare en jobb, enn så klisje det høres ut, så er det en livsstil. Det er faktisk mer spennende ved roster-release enn finalen av Paradise Hotell eller Farmen. Hvor skal jeg denne måneden? Hvilke hotell skal jeg sove på i hvilke byer? Hva kan jeg oppleve og utforske der?
Mange havnet på hjemmekontor, mens meg og mange andre ble sittende og se på at verden ble stengt ned, flytrafikken forsvant på mindre enn en uke og en etter en måtte vi ikke lenger stå opp i otta.
Vi var i Navs – og regjeringas nåde.
Tror aldri jeg har blitt så sint på politikere noen sinne, som på vår statsminister under flere intervjuer det året. Det å si, midt i en pandemi der alt mer eller mindre er stengt så lenge du ikke har en jobb som kan tilbringes på kjøkkenbordet hjemme, at det bare er å finne seg ny jobb. I tillegg lire av seg at hvis vi, som permittert ikke har råd til å leve nå, hadde vi da det før covid?
Det var så motbydelig og nedverdigende.
Vi hadde god råd før covid, ikke millionlønna, men det var nok å leve av og litt til. Jeg jobbet kanskje ræva av meg og levde kanskje litt mer for jobben enn fritiden, men jeg kunne realisere en del ting jeg ikke kunne før. Når målet er å få egenkapital nok til å kjøpe noe eget, er motivasjonen høy og når du ser at det du jobber gir mer enn nok i kassa til å kunne legge til side, blir man fornøyd.
Nå er ikke jeg den som sitter på gjerdet og har mine “traumer” med Nav-systemet, så jeg fant meg en tilkallingsjobb og fra høsten av en deltidsjobb. Jeg overlevde, men de sparepengene, de er nå borte. Man blir ikke rik av hverken deltidsjobb eller NAV. De som ikke tror meg, prøv gjerne selv og så tar vi en prat senere.
Men det var jo ikke “dette” jeg ville, jeg ville fly! Se mennesker. Møte mennesker. Nye kollegaer. Gamle kollegaer. Fly ferieglade nordmenn til sine fritidsboliger og som skulle på oppdagelsesferd på vår lille klode.
Selvfølgelig var det dager og uker der jeg hatet livet mitt. Aldri ha fri samtidig som venner og å få færre og færre invitasjoner til ting fordi jeg nesten alltid måtte si nei. Men jeg elsket jobben min og hva det ga meg. Se sola titte frem fordi vi cruiset over skylaget, kunne glede det lille barnet som skulle på sin aller første ferie og hadde store drømmer om å en dag sitte der fremme med spakene. Rose den som er livredd for å fly, fordi det ER en stor bragd å gjøre noe du er redd for, og servere den morgenkaffen til en som er på vei til et viktig møte.
Derfor gjorde det så vondt å få bilder fra de som var igjen og å høre klagingen over hjemmekontor den dagen jeg måtte levere fra meg vingen. Jeg gråt hele veien til bilen.
Så da det ble lansert et nytt flyselskap så trigget det interessen min, samtidig visste jeg at vi var alt for mange utrolig dyktige folk uten jobb og derfor stor konkurranse. Det måtte myyyyye overtalelse til fra venner og kjente før jeg tilslutt tok mot i meg og sendte en søknad.
I dag er jeg glad for all støtte, overtalelse og heiarop jeg har fått, for av alle søkere så fikk jeg “ja”.
Nå står jeg fremme i kabinen etter boarding complete og på vegne av hele crewet ønsker alle hjertelig velkommen ombord. Jeg har ny jobb, ny uniform og stilling i det helt nye og norske selskapet Flyr.
Endelig får jeg igjen gjøre det jeg aller helst vil og som en bonus; se sola over skyene igjen ❤
Flying_Fomle ❤
Mitt liv som fomlefisk 