Tenn ett lys

Det er når man venter at tiden går så sakte…jeg hører pusten som sakte går inn og ut men det tar lenger og lenger tid mellom hvert pust.
Jeg sitter ved siden av og følger med. Vil ikke sove, jeg vil være der…hele veien inntil du ikke lenger er.
Vi ser på deg og ser at linjene som viser at du har levd ett liv sakte men sikkert glattes ut time for time.
Du trekker pusten inn og puster ut, men det kommer ikke noe nytt innpust og plutselig er vi igjen lys våkne. Alle stirrer på brytkassen din uten å blunke, teller sekunder samtidig som vi holder pusten sammen med deg. Du trekker inn på nytt og vi puster på en måte lettet ut.
Jeg kvier meg for å gå ut av rommet, så jeg rigger meg til i en stol som kan lene ryggen bakover, henter en dyne og en ny stol å legge bena på. Setter stolen så nærme der du er og pakker meg inn. Jeg er trøtt og jeg fryser, ber en stille bønn om at du snart får fred. Ser på pappa som sitter i stolen på andre siden av senga, sliten og litt dratt i ansiktet som forsøker å hvile litt, før jeg vrir litt på hodet og ser på lillebror som sitter ved fotenden. Han puster jevnt men jeg vet at han ligger å hører etter. Lytter etter pusten din.

Jeg klarer ikke sitte lenger, vet jeg var smart  da jeg byttet fra byklærne  til pysjbukse og tøfler i ett ledig øyeblikk, men jeg må bevege på meg. Ser på telefonen, sjekker facebook om noen er våkne, sender en melding samtidig som jeg tar på meg jakka og sniker meg stille ut av rommet. Det er kaldt ute og i noen sekunder vuderer jeg å gå inn igjen, men jeg tenner røyken og trekker inn i det noen sier hei i andre enden av telefonen. Det er vel femte gangen vi snakker sammen i løpet av kvelden, men det er godt å prate med noen, godt å vite at det er noen som er våkne. Vi prater om løst og fast til jeg er ferdig med å røyke og går inn. Fryser enda mer. Tenker over at det nå er første søndag i advent og tar meg i å fundere på om vi i dag ikke skal bare tenne lyset i adventstaken men også ett lys for deg.

Bror og pappa puster rolig når jeg kommer inn igjen, vet de endelig har fått sove, så jeg rigger meg til igjen i stolen og forsøker å sovne jeg og. Vet jeg trenger det for hver gang jeg blunker så kjennes det ut som sandpapir risper meg over øynene. Du puster jevnere igjen og jeg døser av til lyden, men så stopper det opp igjen og jeg er lys våken. Åpner øynene og ser at bror og pappa har merket det samme. Anspent ser vi på hverandre. Vet vi alle sitter med samme spørsmål på nytt. Er det over nå? På nytt trekker du pusten og igjen senkes skuldrene våre ett hakk.

Vi døser igjen av, men jeg våkner igjen av at en sykepleier kommer inn og ser til henne. Jeg vet hva de ser etter, jeg har studert det og jobbet med det. Jeg kjenner de forskjellige fasene, samtidig som jeg ikke vil akseptere det. Det var ikke nå dette skulle skje, vi skulle ha så mange måneder til for de hadde jo gitt ett estimat på tre til seks måneder – kanskje ett år. Det er ikke det samme som fire uker!

Timene snegler seg avgårde og sola titter opp over horisonten. Det er morgen og det er søndag. Mens de steller deg, blir vi ledet ut  i gangen og til ett dekket bord. De har pyntet med adventstake og tent det første lyset, og mens vi spiser tar jeg meg selv nok en gang å lure på om det lyset også vil bli for mamma.